Det Norske Akademis Ordbok

fronte

fronte 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLfrontet, frontet, fronting
preteritum
frontet
perfektum partisipp
frontet
verbalsubstantiv
fronting
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[frå`ntə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra engelsk front (verb), til front 'forside'; se front
BETYDNING OG BRUK
1 
intransitivt
 stille seg eller stå i spissen (i kamp, arbeid e.l. for eller mot noe)
SITATER
  • [advokaten] sa at han ble brukt til å «fronte» for banken
     (Aftenposten 1980/382/31/6)
  • [LO] fronter nå i kravet om lengre svangerskapspermisjon
     (Aftenposten 18.08.1989)
  • det er uklok politikk å fronte mot Tyskland
     (Stavanger Aftenblad 1990/77/2/5)
2 
transitivt
2.1 
stå eller stille seg i fronten eller spissen for
; lede
SITATER
  • det er [NN] som har frontet politikken og tatt belastningen både innad og ute blant folk
     (Bergens Tidende 1989/45/4/7)
  • dette var virkelig en sak han kunne fronte, med løftet panne
     (Atle Næss Innersvinger LBK 2002)
2.2 
møte ansikt til ansikt
; forsvare seg mot
SITAT
  • [NN] understreker at han vil «fronte» alle beskyldningene
     (Dagbladet 1990/55/5/1)