Det Norske Akademis Ordbok

fortrøstning

fortrøstning 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; fortrøstningen, fortrøstninger
genus
maskulinum (femininum)
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
fortrøstningen
ubestemt form flertall
fortrøstninger
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårtrø´stniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av fortrøste med suffikset -ning
BETYDNING OG BRUK
1 
litterært
 trøst
; beroligelse
SITATER
  • [han hadde] følt fortrøstning ved dette syn
     (Peter Egge Lænken 187 1908)
  • hun følte med ett en slags ro, følte et første tilløp til fortrøstning
     (Liv Køltzow Verden forsvinner 61 1997)
  • enhver søker fortrøstning som best han kan – noen med bønner og salmer, andre med sjømannsviser, drøye skrøner, skrekkeventyr og rause vinrasjoner
     (Espen Haavardsholm Italienerinnen 64 1998)
1.1 
beroligende forvissning
SITAT
  • jeg nærer den velgørende fortrøstning, at efterliggerne, alle disse gamlinger fra en hendøende tankeverden, de besørger så ypperligt sig selv taget afdage
     (Henrik Ibsen En folkefiende 154 1882)
2 
det å stole på noe
; tillit
; tillitsfullhet
SITATER
  • det kors, som I hænger eders fortrøstning på
     (Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 431 1873)
  • slår høstningen feil må vi sætte hele vor fortrøstning til havet
     (Carl Schøyen Tre stammers møte 148 1919)
3 
sjelden
 trøstende uttalelse
SITAT
  • i en mat og ynkelig tone udvexledes gjensidige fortrøstninger om vejret
     (Jonas Lie Kommandørens døttre 186 1886)