forstumme - Det Norske Akademis ordbok

forstumme

verb

BØYNINGforstummet, forstummet

UTTALE[fårstu´m:ə]

Uttale-veiledning

ETYMOLOGI

etter tysk verstummen; jf. for-

BETYDNING OG BRUK

1

især om person

holde opp med å ytre seg, tale, synge e.l.

SITATER

den slægt, der priste hans ungdoms lykke, er længst forstummet, er døet hen

(J.S. Welhaven Samlede Digterverker III 162)
løgnerne skal forstumme – !

(Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 234 1873)
fru Graa sier med en hissig ordstrøm, at hun forstummer! aldeles overfor sånn tale

(Sfinx De fine husene 58 1929)
fuglene forstummer

(Tom Lotherington Den tredje tjeneren 151 1985)
selv Jens Ebbesen forstummer når denne Gustav Pritt nærmer seg

(Terje Stigen Ved foten av kunnskapens tre LBK 1986)

1.1

om lyd

stanse

; dø hen

SITATER

hjertets slag [er] forstummet

(Henrik Ibsen Catilina 125 1875)
vore indbyrdes tvistemål forstummede under den fælles fare

(Henrik Ibsen Kejser og Galilæer 309 1873)
latter og passiar forstummer

(Henrik Ibsen Vildanden 23 1884)
min stolte vise forstummet

(Nils Collett Vogt September-Brand 128 1907)
regnet ophører og vinden forstummer

(Gabriel Scott Kilden 179 1918)
motorbrølet forstummer

(Jon Michelet Den frosne kvinnen LBK 2001)

2

nå sjelden

gjøre stum eller taus

SITATER

saae du noget der forstummede dig?

(Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV,2 125)
denslags uttryk ga myndighet og pleide virke baade forstummende og knusende paa synderen

(Audun Hjerman Jordens barn 89 1923)

Sitér denne ordartikkelen