Det Norske Akademis Ordbok

forsnakke

forsnakke 
verb
BØYNINGforsnakket, forsnakket, forsnakkelse, forsnakking
UTTALE[fårsna´k:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet med prefikset for- av snakke; se også forsnakkelse
BETYDNING OG BRUK
1 
refleksivt
 
forsnakke seg
 si noe annerledes eller annet enn man tilsikter
; uttale et ord galt
SITATER
  • slik Erling Fall ofte forsnakket seg og sa RGI når han isteden skulle si Kjell Inge Røkke
     (Ketil Bjørnstad Fall LBK 1999)
  • mitt navn er ganske riktig Albert Martinius Holch; selv om noen forsnakker seg og kaller meg Martiminus
     (Arild Nyquist Giacomettis forunderlige reise LBK 1988)
2 
refleksivt
 
forsnakke seg
 mest muntlig
 si mer enn man hadde til hensikt
; komme til å røpe
EKSEMPEL
  • forsnakke seg om hemmeligheten
SITATER
  • [han] var bange for, at hun skulde forsnakke sig om brevet
     (Jonas Lie Rutland 239 1880)
  • bare pass på å ikke forsnakke deg, ikke et ord om brannen
     (Brynjulf Raaen Den som brenner får svi LBK 2001)
  • jeg konsentrerte meg så hardt om å holde tett og ikke forsnakke meg, at jeg ble kvalm og fikk hodepine
     (Sondre Midthun Kom aldri nærmere LBK 2011)
  • jeg lot telefonen ringe, turte ikke røre den, av frykt for at jeg skulle ta den ved et uhell, forsnakke meg
     (Tina Åmodt Den andre moren 153 2023)