Det Norske Akademis Ordbok

forpliktelse

forpliktelse 
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; forpliktelsen, forpliktelser
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
forpliktelsen
ubestemt form flertall
forpliktelser
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fårpli´kt(ə)lsə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
verbalsubstantiv til forplikte, avledet med suffikset -else
BETYDNING OG BRUK
1 
det å forplikte(s)
EKSEMPEL
  • han leiet ut leiligheten uten forpliktelse til vedlikehold
SITAT
  • det er ikke uvanlig i religiøse miljøer at en eller annen form for ritual eller forpliktelse fører med seg at medlemmene tar nye navn
     (Torgrim Eggen Jern LBK 2010)
2 
det å være forpliktet
; bindende forhold
; noe man forplikter seg til
SITATER
  • [teateret] vedkjendte sig ingen forpligtelser mod folket og mod dets aandelige interesser
     (Henrik Ibsen Efterladte Skrifter I 262)
  • [han er etter loven] løst fra alle forpligtelser imod hende
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 178 1879)
  • Oppland Arbeiderblad … pukka på sine forpliktelser overfor leserne i sitt avisdistrikt
     (Dag Solstad Roman 1987 59 1987)
  • hun hadde ikke fullt så mange forpliktelser lenger
     (Torun Lian Undrene i vår familie LBK 2008)
2.1 
bindende økonomisk forhold
; betalingsplikt
; gjeldspost
EKSEMPEL
  • selskapet har dekket sine forpliktelser
SITATER
  • det har sandelig ikke været let for mig at opfylde mine forpligtelser til rette tid
     (Henrik Ibsen Et dukkehjem 35 1879)
  • Rembrandt greide ikke å innfri sine forpliktelser, og i desember 1657 [ble han] slått konkurs
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 LBK 2004)