formidling - Det Norske Akademis ordbok

formidling

substantiv

MODERAT BOKMÅLen; formidlingen, formidlinger

genus

maskulinum (femininum)

ubestemt artikkel

bestemt form entall

formidlingen

ubestemt form flertall

formidlinger

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[fårmi´dliŋ]

ETYMOLOGI

verbalsubstantiv til formidle, avledet med suffikset -ing

BETYDNING OG BRUK

det å formidle(s)

SITATER

et forsøk på å restaurere det borgerlige individ, å gjøre det «helt», bl.a. gjennom en formidling mellom lykke og plikt

(Øystein Rottem LystLesninger 137 1996)
det er vanlig å skille mellom forskning og formidling

(Espen Schaanning Vitenskap som skapt viten 42 1997)
det vi kaller det poetiske gjelder i høy grad selve opplevelsen eller kraften og intensiteten i opplevelse, observasjon eller erfaring og formidlingen av den til oss

(Hans H. Skei Å lese litteratur 94 2006)
vi tok oss god tid med formidlingen av salget, presset fram en [stor] sum

(Thore Hansen Død manns zarzuela 126 2006)

administrasjon, særlig som annetledd i sammensetninger

institusjon som formidler

| jf. arbeidsformidling, boligformidling

SITAT