Det Norske Akademis Ordbok

forgodtbefinnende

forgodtbefinnende 
substantiv
UTTALE[fårgå´tbefin(ə)nə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
dansk form forgodtbefindende, avledet av befinde for godt, etter tysk Gutbefinden, Gutdünken, jf. für gut befinden; se finne for godt; med suffikset -ende, fra middelnedertyske bøyde infinitiver på -ent (genitiv -endes)
BETYDNING OG BRUK
litterært
 behag
; lyst
; godtykke
SITATER
  • hvorvidt man nu betaler os er i Sverig afhængig af forgodtbefindende
     (Ibsenårbok 1979. Brev 1845–1905 198 Henrik Ibsen)
     | brev til høyesterettsadvokat Stang
  • vi [har] av Coriolans ord kunnet ane at han i et gitt tilfelle kunde komme til å sette sin egen interesse, sitt forgodtbefinnende, ja sin rent private fornøielse over og mot statens
     (Lorentz Eckhoff William Shakespeare 91 1939)
  • irlenderne flest på landsbygda var det man kalte «tenants at will» – og «viljen» her, den var jordherrens og hans forgodtbefinnende
     (Richard Herrmann Victoria 140 1987)
  • det er ikke opp til den enkelte politimanns forgodtbefinnende å bruke tvangsmidler
     (Cecilie Høigård Gategallerier LBK 2002)
UTTRYKK
etter eget forgodtbefinnende
etter som det passer en selv (ofte uten hensyn til andre)
  • forskjellige fiskearter [har] evnen til efter eget forgodtbefinnende å kunne utlade elektrisk energi
     (Carl Fred. Holmboe Michael Faraday 80 1943)
  • det stod herskapet fritt å avskjedige etter eget forgodtbefinnende
     (Ragnhild Nilstun For kjærlighets skyld LBK 2002)