Det Norske Akademis Ordbok

forgjøre

forgjøre 
verb
UTTALE[fårjø:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt fyrirgera 'forhekse'; jf. middelnedertysk vordōn, tysk vertun
BETYDNING OG BRUK
1 
skade, ødelegge, gjøre syk ved hjelp av trolldom
; forhekse
SITATER
  • blev der troldet paa ham da? Blev han forgjort?
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 130 1879)
  • trollene hadde forgjort dem begge
     (Regine Normann Nye eventyr 24 1926)
  • den troldkyndige mand … skulde forgjøre ham
     (G.A. Gjessing (oversetter) Den ældre Edda 41 1899)
  • er det ikke just, som det er forgjort?
     (Gabriel Scott Kilden 54 1918)
  • han [ble] skutt i ryggen av forgjorte piler
     (Erling Pedersen Kongens kvinner LBK 2008)
  • fra det øyeblikket Sigge Stiansen hadde klatret ombord i seilbåten i formiddag hadde hun vært som forgjort
     (Kjersti Scheen Bare en dag LBK 1997)
1.1 
overført
 fortrylle
; besette
SITAT
  • hestekomedien har komplet forgjort ham
     (Nini Roll Anker Huset i Søgaten 13 1923)
UTTRYKK
være forgjort etter
dialektalt
 være gal etter
 | jf. besatt
  • hu Bergitta gikk der og var så forgjort efter ham
     (Johan Bojer Folk ved sjøen 201 1929)
1.2 
i adjektivisk perfektum partisipp
 
forgjort
 forbannet
; bannsatt
SITATER
1.2.1 
som forsterkende adverb
SITATER
  • hun var så forgjort vakker i den bleke solen
     (Johan Falkberget Fimbulvinter 5 1919)
  • så forjorede dum og toskete hun hadde været
     (Ove Arthur Ansteinsson Svartskogen 42 1913)
2 
gjøre annerledes
; forandre
; omskape
SITATER
  • [det var] almindelig at forgjøre maalet og efterligne andres stemmer
     (Kristofer Visted Vor gamle bondekultur 220 1908)
  • den fjerne og forgjorte stemmen du kan høre komme ut av en trakt eller ropert
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)