forgangen - Det Norske Akademis ordbok

forgangen

adjektiv

BØYNINGforgangent, forgangne

UTTALE[fårga´ŋ:(ə)n]

ETYMOLOGI

(sterk) perfektum partisipp av forgå i foreldet betydning 'forløpe' (om tid); jf. forganget

BETYDNING OG BRUK

litterært

svunnen

; som tilhører fortiden

SITATER

østerdalskongen sidder med skjælvende hænder … og stirrer ind i sit livs forgangne eventyr

(Jacob B. Bull Folkelivsbilleder II 378 1904)
var det Vorherre, som vilde minde ham om hans forgangne synd

(Amalie Skram Samlede Værker II 50)
saler og brede korridorer, hvor en forgangen tid endnu færdedes

(H. Wiers-Jenssen Krøniker fra den gamle By 5 1916)
en usigelig tristhet ség inn over ham, en følelse av noe forgangent, av savn

(Ketil Bjørnstad Fall LBK 1999)
det forgangne scriptoriet, der middelalderens svaksynte skrivermunker satt krumbøyd over sine nyskrapte kalveskinnspergamenter

(Tom Egeland Lasaruseffekten 48 2017)

1.1

substantivert, i bestemt form

det forgangne

det svunne

SITATER

det forgangne var jo til for at skabe det som kommer

(Sigbjørn Obstfelder Skrifter I 77 1917)
her er den lykkes den svære kunst at mane tillive, at tvinge det graa forgangne til at sitre i nuets livsskjær

(Nils Kjær Samlede Skrifter III 217)
Janus … ble den som hadde ansiktet vendt mot både det forgangne og det kommende, og et bilde på menneskets dobbelthet

(Aksel Sandemose Bakom står hin Onde og hoster så smått 184 1976)

| fra artikkelen «Enten – eller» (1960)
det var ikke sin barndom og ikke sin alderdom hun opplevde, ikke det forgangne og ikke det nærværende, ikke da og ikke nå

(Hans Herbjørnsrud Vi vet så mye LBK 2001)

litterært, om tidspunkt, tidsrom

nærmest foregående

; sist

SITAT