forfall - Det Norske Akademis ordbok

forfall

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; forfallet, forfall

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

forfallet

ubestemt form flertall

forfall

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[få`rfal]

ETYMOLOGI

etter tysk Verfall; til forfalle

BETYDNING OG BRUK

det å forfalle, bli falleferdig og slitt

SITAT

dårlig vedlikehold og tidlig forfall preget deres barndoms skolestue

(Ørnulf Hodne Folkeskolen i folkeminnet LBK 2010)

UTTRYKK

stå til forfalls

(gammel genitiv)

litterært

stå og forfalle

den gamle landhandelen har stått til forfalls en stund, med knuste vinduer, dekket av eternitt

(Tore Rem Født til frihet 110 2010)

1.1

overført

(moralsk eller kulturell) nedgang eller oppløsning

EKSEMPLER

SITATER

verket … representerer en fars angst for moralsk forfall hos kommende slekter

(Dag O. Hessen Carl von Linné LBK 2000)
der hviler et visst forfall over «Perlemor», eller ikke forfall, snarere en air av aristokratisk tilbakegang

(Johan Borgen Jenny og påfuglen 26 1949)
om aldring

holde tritt med forfallet

(Tom Lotherington Den tredje tjeneren 197 1985)
de gamle høvdingættenes forfall i senmiddelalderen

(Liv Bliksrud Sigrid Undset 98 1997)

jus, finansvesen, om pengekrav

det å forfalle

; forfallstid

; forfallsdag

EKSEMPEL