Det Norske Akademis Ordbok

forfader

forfader 
substantiv
BØYNINGen; forfaderen, forfedre
UTTALE[få`rfadər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt forfaðir, etter middelnedertysk vorvader
BETYDNING OG BRUK
1 
mest i flertall
 mannlig avdød slektning i rett oppadstigende linje
 | jf. far
SITATER
  • forfaren hans [var] slave i en av kjøpmannsfamiliene
     (Ingri Lønnebotn Bort fra dine øyne LBK 1999)
  • ei formor var legdejente og dattera til ingen. En forfar var legdegutt uten eget etternavn
     (Karin Sveen Klassereise 129 2000)
  • han vil komme nærmere sine forfedre, da først og fremst den svarte vikingen Geirmund Heljarskinn, forfatterens forfader i tredve ledd bakover
     (Aftenposten 17.11.2013/del 2/13)
2 
i flertall
 
forfedre
 tidligere generasjoner
SITATER
  • tilregn oss ikke våre forfedres misgjerninger
     (Sal 79,8; 2011: gamle synder)
  • slik var det våre forfedre reiste med sine vikingskip
     (Thorvald Steen Fra Reykholt til Bosporus LBK 2003)