Det Norske Akademis Ordbok

fløyel

fløyel 
substantiv
BØYNINGen; fløyelen
UTTALE[fløi´(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
trolig dansk form fløjl, (jf. norrønt fluel), fra middelnedertysk flowel, flöwel, fra gammelfransk veluiel, til latin villosus (adjektiv) 'lodden, hårete', avledet av villus 'ragg, ull'; beslektet med velur
BETYDNING OG BRUK
1 
vevet stoff av silke (ekte fløyel, silkefløyel) eller av bomull (bomullsfløyel) eller kunststoff, med kort, tett og tykk lo på den ene siden
EKSEMPEL
  • myk som fløyel
SITATER
  • alt hadde vært belagt med grønn fløyel
     (Kari Bøge Og hva så 52 2001)
  • hummeren hvilte på et kongelig leie av purpurfarget fløyel, omtrent som et smykke
     (Torgrim Eggen Hermanas 228 2006)
UTTRYKK
ekte fløyel
silkefløyel
nervøs fløyel
en type velur
 | se nervøs
1.1 
overført
 noe som minner om stoffet fløyel
SITATER
  • hun saa paa ham med sit søte og ængstelige ansigt og hendes øine fyldtes av fløil
     (Knut Hamsun Segelfoss By II 153 1915)
     | ble myke, bløte
  • gutten syntes hun hadde fløyel i øynene, brun fløyel
     (Nils Johan Rud Spinnehjulet 190 1986)
  • [burgunderviner] kan smake fantastisk med en gang de er kommet på flaske: ren fløyel, svevende letthet, finesse og likevel en masse innestengt kraft
     (Vårt Land 03.02.2018/28–29)
2 
klær, plagg av fløyel
SITATER
  • hun er vel svøbt i fløjel og mård
     (Henrik Ibsen Fru Inger til Østråt 12 1874)
  • vi ville åle omkring i svart fløyel, vippe med et langt sigarettmunnstykke, myse med erfarent sløret blikk
     (Ebba Haslund Med vingehest i manesjen 25 1989)