fjære verb BØYNINGfjæret, fjæret, fjæring preteritum fjæret perfektum partisipp fjæret verbalsubstantiv fjæring UTTALE[fjæ:`rə] ETYMOLOGI avledet av fjær; se også fjærende og fjæring BETYDNING OG BRUK 1 mest i perfektum partisipp og som verbalsubstantiv forsyne med fjæranordning | jf. avfjæring EKSEMPEL motorsykkelen er godt fjæret 2 gi etter ; gi svikt EKSEMPEL madrassen fjærer godt 3 snekkerfag sammenføye (bord, planker) ved hjelp av fjær og not
