finke
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; finken, finker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
finken
ubestemt form flertall
finker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fi`ŋkə]
ETYMOLOGI
fra svensk finke 'brekkvogn; varmeledningsvogn', grunnbetydning 'fengsel', fra nedertysk vinke (i vinkenbûr 'fengselsbur'), antagelig forkortet form av middelnedertysk venknisse 'fengsel'
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
arrest
; kasjott
SITAT
-
mannen ble tatt hånd om av lensmannen og ble puttet i «finka» for natten(Finnmarken 1969/230/23/1/2)
2
jernbane
brekkvogn med apparat
som fører varme til jernbanevognene i et tog
; gods- og konduktørvogn
SITAT
-
nå tar [de] plass i finka som andre reisende