finishere
verb
MODERAT BOKMÅLfinisherte, finishert, finishering 
preteritum
finisherte
perfektum partisipp
finishert
verbalsubstantiv
finishering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[finiʃe:´rə]
ETYMOLOGI
trolig omdannelse av tysk finissieren, fra fransk finir, av latin finire, avledet
av finis 'slutt', påvirket av engelsk finish (verb) (jf. også tysk finishen), til finish (substantiv); se finish
BETYDNING OG BRUK
gjennomføre et avsluttende arbeid på et produkt
; gi en siste overflatebehandling
SITATER
-
forskjellig finishering av bomulls-, kunstsilke- og cellullstoffer samt etterbehandling av ull- og trikotasjevarer(Norges Handels- og Sjøfartstidende 12.08.1953/7)
-
rensing og finishering av skinn(Bergens Tidende 07.03.1988/11)
-
den syltynne vintageinspirerte urkassen, er perfekt finisjert(Finansavisen 12.08.2016/81)