Det Norske Akademis Ordbok

finhet

finhet 
substantiv
BØYNINGen; finheten, finheter
ETYMOLOGI
avledet av fin med suffikset -het
BETYDNING OG BRUK
det å være fin, ha god kvalitet
EKSEMPEL
  • kunstnerisk finhet
SITATER
det å være fin, dannet
SITATER
det å være fin, snobbete
EKSEMPEL
  • det er måte på finhet også
SITAT
  • hun ændret sig atter, forsaget etterhvert sine finheter
     (Knut Hamsun Markens Grøde I 192 1917)
     | sine fine tilbøyeligheter
metallurgi, gullsmedfag
 antall vektenheter edelt metall pr. tusen vektenheter
SITAT
  • myndighetene har fra gammelt av krevet at gullsmedene stemplet sine arbeider og på den måten garanterte at sølvet hadde den rette finhet eller lødighet
     (Jorunn Fossberg Norske sølvskjeer 71 1974)