finalitet
substantiv
UTTALE[finalite:´t]
ETYMOLOGI
fra fransk finalité, avledet av adjektivet final, av senlatin finalis, til latin finis 'slutt, ende'; jf. engelsk purposiveness
BETYDNING OG BRUK
filosofi
formålsbestemt eller forutbestemt funksjon eller utvikling
| jf. kontingens
SITATER
-
denne lovmessighet er det som ligger i ordet finalitet
-
onkel Kristens siste ord som ennå ringte i den dunkle stillheten … med sin skremmene finalitet
-
både Comte og Spencer forkaster idéen om et opprinnelig formål (finalitet) som drivkraften i utviklingen(Lars Roar Langslet Sønnen 172 2004)