Det Norske Akademis Ordbok

finalitet

finalitet 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; finaliteten
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
finaliteten
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[finalite:´t]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk finalité, avledet av adjektivet final, av senlatin finalis, til latin finis 'slutt, ende'; jf. engelsk purposiveness
BETYDNING OG BRUK
filosofi
 formålsbestemt eller forutbestemt funksjon eller utvikling
; målrettethet
 | jf. kontingens
SITATER
  • denne lovmessighet er det som ligger i ordet finalitet
     (Ellisiv Steen Kristin Lavransdatter 31 1969)
  • onkel Kristens siste ord som ennå ringte i den dunkle stillheten … med sin skremmene finalitet
     (Knut Faldbakken Insektsommer 215–216 1972)
  • både Comte og Spencer forkaster idéen om et opprinnelig formål (finalitet) som drivkraften i utviklingen
     (Lars Roar Langslet Sønnen 172 2004)