Det Norske Akademis Ordbok

fidus

fidus 
substantiv
BØYNINGen; fidusen
UTTALE[fi:´dus], i denne betydningen også [fidu:´s]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
via tysk Fiduz, fra latin fiducia 'tillit (til); tillitsfullt eller sikkert håp om noe', avledet av fides 'tro'; i denne betydningen via dansk fidus i betydningen 'hemmelig knep; fiffig, især ikke helt ærlig foretagende, som gir (eller kan gi) god fortjeneste'
BETYDNING OG BRUK
1 
sjelden
 tiltro
UTTRYKK
ha fidus til
muntlig
 ha tillit, tiltro til
  • lærerne hadde en spesiell fidus til folk med høy status
     (Ørnulf Hodne Folkeskolen i folkeminnet LBK 2010)
  • han hadde liten fidus til sønnesønnen
     (Ingri Lønnebotn Bort fra dine øyne 276 1999)
  • Leche … hadde mer fidus til Joachims berømmelse enn til attestens innhold
     (Finn Benestad og Dag Schjelderup-Ebbe Johan Svendsen 37 1990)
2 
fiduskunst
; fidusbilder
SITAT
  • skjelne mellom kunst og fidus
     (Morgenbladet 10.03.1983/4/2)