Det Norske Akademis Ordbok

fenrik

fenrik 
substantiv
BØYNINGen; fenriken, fenriker
UTTALE[fe´nrik]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra tysk Fähnrich, Fähndrich, til middelhøytysk vaner, vener 'fanebærer'
BETYDNING OG BRUK
1 
om eldre eller utenlandske forhold
 fanebærer
SITATER
  • [jeg vil være deres] fændrik dersom I vil baldyre et nyt banner
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter IV 86–87)
  • fænriken hadde sprængt hovedporten
     (A-magasinet 22.09.1927/3 Audun Hierman)
2 
offisersgrad, i Norge (fra 1930) offiser av laveste grad
SITATER
  • garnisonerende fenrik ved festningens befalskole
     (Othar Lislegaard og Torbjørn Børte Skuddene som reddet Norge? 7 1975)
  • hun begynte som fenrik, og et drøyt år senere ble hun utnevnt til kaptein
     (Mari Jonassen Norske kvinner i krig 122 2020)