fark
substantiv
BØYNINGet; farket, fark 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
farket
ubestemt form flertall
fark
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fark]
ETYMOLOGI
samme ord som fark (maskulinum)
BETYDNING OG BRUK
1
dialektalt
; uærlighet
SITATER
-
kona er troverdig og ikke av den typen som farer med fark(Østfold Bygdeblad 1961/19/2/3–4)
-
jeg husker en kar som i fiskeridomstolen var dømt for noe fark med en not
2
dialektalt
noe mistenkelig eller skummelt
SITAT
-
alt det stygge farket, som er i sjøen