Det Norske Akademis Ordbok

fanken

fanken 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[fa`ŋk(ə)n]Uttale-veiledning
VARIANTERfankeren (skjult fankern, fankelen)
ETYMOLOGI
omdannelse av fanden, trolig med nedertysk diminutivsuffiks -ken
BETYDNING OG BRUK
1 
brukt i eder (eller som ed), dels adverbialt, som mindre anstøtelig enn fanden
SITATER
  • det er fanken ingen nisse her i gaarden
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 270 1879)
  • hvor fankeren var han blit av
     (Hans E. Kinck Vaarnætter 70 1901)
  • fanken at det er søndag
     (Gabriel Scott Kilden 91 1918)
  • det er da fanken til kjærring ogsaa!
     (Hans Aanrud Fortællinger III 130 1923)
  • ja saa fankelen hadde Jens Nybø set ham
     (Hans E. Kinck Huldren (1925) 139)
  • fy for fanken!
     (Vilhelm Krag Baldevin 39 1925)
  • [jeg] stod med lukkede øyne og telte fort som fanken til førti mens de andre løp og gjemte seg
     (Karin Sveen Klassereise 121 2000)
2 
brukt i eder
 djevelen
SITATER
  • i genitiv
     
    de fankers fluer giver en da hverken rist eller ro
     (Elisabeth Cathrine Welhaven Fortællinger fra det gamle Bergen 17 1897)
  • den gamle kallen i rød topplue som brukte være oppe om søndagene før fanken fikk skoene på, og drev med å telne over alle garnene før de andre stod op
     (Regine Normann Det gråner mot høst 59 1930)
     | jf. (være oppe) før fanden får sko på
  • jeg får holde ut her til fanken tar meg
     (Ingvar Ambjørnsen 23-salen 32 1981)