Det Norske Akademis Ordbok

førstning

førstning 
substantiv
BØYNINGen; førstningen
UTTALE[fø`rstniŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
omdannelse av norrønt (í) fystunni (dativ bestem form av fyrsta (femininum)); jf. førsten
BETYDNING OG BRUK
særlig i bestemt form entall
 første tid
; begynnelse
SITATER
  • helt fra førstningen av hadde det bestått et hemmelig konkurranseforhold mellom dem på skolen
     (Agnar Mykle Lasso rundt fru Luna 37 1954)
  • Sandviksfjellet … er et mye søkt turterreng, og ble egentlig tidligere enn de fleste andre byfjell tatt i bruk for dette formålet, allerede i førstningen av 1900-tallet
     (Bergen byleksikon (2009) 393)
UTTRYKK
i førstningen
til å begynne med
; først
  • iførstningen bar jeg mig ad som et fæ
     (Henrik Wergeland Samlede Skrifter VI 445)
  • i førstningen [kunne jeg ikke] fatte hans egentlige mening
     (P.Chr. Asbjørnsen Norske Folke- og Huldre-Eventyr 312 1879)
  • i førstningen forstod jeg ikke, hvor han vilde hen
     (Henrik Ibsen Bygmester Solness 204 1892)
  • jeg så en mann komme ut av mørket med noe slepende etter seg som jeg i førstninga trodde var en stor sekk
     (Bergljot Hobæk Haff Den guddommelige tragedie LBK 1989)
  • i førstningen var jeg … den som sa minst rundt bordet
     (Kyrre Andreassen For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges 337 2016)
  • [felespillerens toner] var i førstningen dypt fremmede og forstyrrende for det borgerlige øre
     (Erlend O. Nødtvedt Mordet på Henrik Ibsen 248 2021)