Det Norske Akademis Ordbok

erobrer

erobrer 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; erobreren, erobrere
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
erobreren
ubestemt form flertall
erobrere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[æro:´brər]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av erobre med suffikset -er
BETYDNING OG BRUK
1 
person eller makt som erobrer (et land, et landområde e.l.)
EKSEMPEL
  • Vilhelm Erobreren
     | William I (1027–87), som erobret England i 1066
SITATER
  • aztek-indianernes vakre hovedstad ble i 1521 fullstendig tilintetgjort av spanske erobrere
     (Magasinet for alle 1941/nr. 34/5)
  • inntrengerne slo seg ned ved siden av de fastboende, erobrerne levde ved siden av de erobrede
     (Elsbeth Wessel Wien 42 1999)
2 
overført
 person med evne til å tiltrekke andre og vinne dem for seg, især i erotisk henseende
EKSEMPEL
  • han var en stor forfører og erobrer
SITATER
  • [mennene er] flagrere og erobrere som tar den og den og den og aldrig lar sig binde
     (Sigurd Hoel Syndere i sommersol 273 1927)
  • var han den seriøse forskeren, den virile erobreren, eller den forfengelige romantikeren?
     (Ketil Bjørnstad Fall LBK 1999)
  • jf. boktittelen
     
    Erobreren
     (Jan Kjærstad 1996)