epoke
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; epoken, epoker 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
epoken
ubestemt form flertall
epoker
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[epo:`kə]
ETYMOLOGI
via fransk époque, fra gresk epokhe 'stans, tilbakeholdelse (i tid)'; jf. middelalderlatin epocha
BETYDNING OG BRUK
1
litterært
tidspunkt, begivenhet som innleder et nytt tidsavsnitt,
en ny utviklingsfase
; tidsskille
| jf. epokegjørende
UTTRYKK
gjøre/danne/skape epoke
om begivenhet eller person
sette tidsskille
; være innledningen til en ny æra
-
fristilen skapte epoke i langrennssporten
-
han gjorde ikke videre epoke under skolelivet| gjorde seg ikke videre bemerket
1.1
astronomi
vilkårlig valgt tidspunkt tatt som utgangspunkt for beregninger
2
avgrenset avsnitt av historien med en viss (mer eller
mindre ensartet) karakter
; tidsavsnitt
; æra
SITAT
-
etter ti år med Gro var det viktig for Thorbjørn Jagland å markere begynnelsen på en ny politisk epoke for Arbeiderpartiet(Elisabeth Skarsbø Moen Jens Stoltenberg LBK 2002)