ene - Det Norske Akademis ordbok

ene

adverb

UTTALE[e:`nə]

ETYMOLOGI

av norrønt eina 'alene; bare'; jf. dansk form ene, av gammeldalnsk enæ; med betydningspåvirkning fra middelnedertysk ēne; jf. alene; se også ene (determinativ) og ene-

BETYDNING OG BRUK

foreldet utenom i faste uttrykk og sammensetninger

alene

SITATER

hun var ene deroppe

(Bjørnstjerne Bjørnsons fortællinger 201)
[jeg vil] flytte ud og leve ene

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 87)
enhver Gud sætter ene, han selv er mere nær

(Bjørnstjerne Bjørnson Samlede Digte I 88)
ene hende elsker jeg i Dem

(Henrik Ibsen Kærlighedens komedie 59 1873)

UTTRYKK

ene og alene

utelukkende

; bare

det er ene og alene din skyld
det er ene og alene mig, som nu igen har undergået en omvæltning

(Henrik Ibsen Når vi døde vågner 112 1899)
den han klandret var ene og alene seg selv

(Odd Selmer Og verden var som ny LBK 1992)
en framgang som ene og alene skyldtes egen innsats

(Karin Sveen Klassereise LBK 2000)

to ene

se to

Staten

Private stiftelser

Ordbokens brukere