embonpoint
substantiv
UTTALE[ambåŋpo-e´ŋ:]
ETYMOLOGI
fra fransk embonpoint, av en bon point 'i godt hold,
i god tilstand'
BETYDNING OG BRUK
litterært
tykkfallenhet
; korpulense
; mage
SITATER
-
den rolige og trygge værdighet, som mænd har, der generes av et voksende embonpoint
-
[hun] utfoldet sit junoniske embonpoint
-
[Ibsen] bar sine 46 år, sine whiskers og sitt lille embonpoint med stor verdighet(Samtiden 1928/166 Francis Bull)
-
var det hans embonpoint og hans doble hake som vakte latteren til veie, kunne vi like gjerne ha gått på sirkus
-
hans velærverdighets embonpoint(Aftenposten 1955/307/3/6)