Det Norske Akademis Ordbok

ekling

ekling 
substantiv
BØYNINGen; eklingen, eklinger
UTTALE[e`kliŋ]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av ekkel med suffikset -ing
BETYDNING OG BRUK
muntlig
 ekkel, ubehagelig person
SITATER
  • hun [talte] sjelden om Edvard uten som «æklingen», «spirrevippen» …
     (Bjørnstjerne Bjørnson På Guds veje 85 1889)
  • han er så nærgående, likesom så klenget … han er en ekling
     (Sfinx «Vaalern» og andre 72 1929)