dyngje
substantiv
BØYNINGen; dyngjen, dyngjer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dyngjen
ubestemt form flertall
dyngjer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dy`ŋjə]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
arkaiserende, om forhold i norrøn
tid
rom eller hus hvor bare øverste del stikker opp av jorden,
(opprinnelig) dekket med gjødsel som isolasjon mot kulden, og ofte
(lunt) arbeidssted for kvinnene
SITATER
-
det skulde være den ældste stuen paa gaarden; de kaldte den ogsaa for dyngjen
-
kvinderne gaar fra dyngjen
-
jeg går inn til Kolfinna i dyngjen