dyktighet
substantiv
BETYDNING OG BRUK
1
særlig i sammensetning
det å være i stand til, egnet til
; det å være dyktig
| jf. levedyktighet, stridsdyktighet
2
evner, kapasitet, kunnskaper e.l. som gjør noen skikket
til å gjøre godt arbeid
; det å være dyktig
| jf. dugelighet
EKSEMPEL
-
jevn dyktighet
SITATER
-
de folk har da virkelig både dygtighed og indsigt
-
gjensidig og stor respekt for hverandres faglige dyktighet(Gert Nygårdshaug Chimera LBK 2011)
3
litterært
dyktig person
SITATER
-
dygtigheten maa gjøre de første store skridt i sin ungdom. Blir han stoppet da, nøier han sig med sit indre liv(Morgenbladet 1923/303/3/2)
-
[NN] har vist at han som dirigent er en fremragende dyktighet(Nationen 1931/267/2/4)