Det Norske Akademis Ordbok

dumme

dumme 
verb
BØYNINGdummet, dummet
UTTALE[do`m:ə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
avledet av dum; se også dummes
BETYDNING OG BRUK
som s-verb (med inkoativ betydning)
 
dummes
 foreldet, om øyne eller person
 få redusert evne til å se klart
; bli svaksynt
SITATER
1.1 
dialektalt, om luft, lys, lyd
 bli uklar, dunkel
refleksivt
UTTRYKK
dumme seg ut
 | dumme seg
vise seg dum
; gjøre eller si noe dumt
  • være redd for å dumme seg ut
  • i hennes selskap kan jeg godt dumme meg
     (Johan Borgen Jenny og påfuglen 146 1949)
  • det siste Bakkevik vil er å dumme seg ut for damer
     (Tove Nilsen Skyskrapersommer LBK 1996)
  • han hadde dummet seg skikkelig, dritt seg ut, han kjente han glødet i kinnene og på øra
     (Kjersti Scheen Bare en dag LBK 1997)
transitivt
UTTRYKK
dumme ut
latterliggjøre
 | jf. drite ut
  • TV2 bør finne hyggeligere måter å dumme ut folk på enn dette
     (Arbeiderbladet 04.10.1993/43)
  • pappa hadde dummet ut hele familien
     (Tore Renberg Kompani Orheim LBK 2005)