Det Norske Akademis Ordbok

divergere

divergere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLdivergerte, divergert, divergering
preteritum
divergerte
perfektum partisipp
divergert
verbalsubstantiv
divergering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[diværge:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk diverger, av nylatin divergere, av dis- og latin vergere 'vende (mot)'
BETYDNING OG BRUK
1 
fagspråk, særlig matematikk, om to rette linjer med nærliggende eller felles utgangspunkt
 fjerne seg fra hverandre
; sprike
 | motsatt konvergere
SITAT
  • øinene konvergerer, men kan ikke divergere; de løftes eller senkes, ruller eller går til siden, altid parvis
     (Anathon Aall Psykologi 157 1926)
2 
litterært, ofte om mening, fremstilling e.l.
 avvike
; være forskjellig
EKSEMPEL
  • ha divergerende oppfatninger
SITATER
  • badelægens foredrag turde muligens gi’ anledning til divergerende opinionsytringer
     (Henrik Ibsen En folkefiende 140 1882)
  • sjelden har det vel eksistert en familie om hvilken det er uttalt mere divergerende meninger end Medicierne
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 83 1927)
  • han eller hun har en opfatning av det kvinnelige skjønnhetsideal som divergerer fra min
     (Hans Geelmuyden Periferi og centrum 24 1937)
  • utsagnene divergerte litt hva rekkefølgen angår
     (Johan Borgen Trær alene i skogen 129 1969)
  • Tysklands egne interesser [kan] på mange punkter komme til å divergere fra EFs interesser
     (Øystein Noreng Tysklands rom i det felles europeiske hus 168 1990)
  • etter kaskader av strid og krangel … var man kommet fram til to divergerende forslag
     (Harald Skjønsberg På parti med Stalin? LBK 1990)
  • andre kan ha oppfatninger som divergerer fra ens egne
     (Hallvard J. Fossheim Dialog 92 2022)