Det Norske Akademis Ordbok

dispasjør

dispasjør 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; dispasjøren, dispasjører
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dispasjøren
ubestemt form flertall
dispasjører
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dispaʃø:´r]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk dispacheur; jf. suffikset -ør
BETYDNING OG BRUK
jus, administrasjon, nå sjelden
 person som er autorisert til å gjøre opp dispasjer
SITATER
  • da der i Arendal forefaldt en mængde havarier, fandt han sit udkomme som dispacheur ved disse
     (Conrad N. Schwach Erindringer af mit Liv indtil Ankomsten til Throndhjem 334)
  • dispasjør Øhrn … var kjent som byens sinteste mann
     (Jens Bjørneboe Blåmann 26 1959)
  • visste vi det ikke! Det er slik de er, disse fiffene, sossene, rederne, advokatene, grossererne, entreprenørene, dispasjørene!
     (Aftenposten Aften 25.04.1980/14)