Det Norske Akademis Ordbok

diskreditere

diskreditere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLdiskrediterte, diskreditert, diskreditering
preteritum
diskrediterte
perfektum partisipp
diskreditert
verbalsubstantiv
diskreditering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[diskredite:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk discréditer, avledet av discrédit; se diskreditt
BETYDNING OG BRUK
frata (noe(n)) troverdighet, anerkjennelse eller aktelse
; skape mistillit til
; bringe i vanry
SITATER
  • [det lyktes] ikke å diskreditere Dubček og identifisere ham med det nåværende regime
     (Dagbladet 1969/269/22/7)
  • næringslivets frie marked er ettertrykkelig diskreditert i løpet av de siste 10–15 åra
     (Ottar Brox Norge mot tusenårsskiftet LBK 1994)
  • Stortinget som institusjon [ble] diskreditert for sin unnfallende holdning under riksrådsforhandlingene i 1940
     (Hans Olav Lahlum Noen av oss har snakket sammen LBK 2010)
  • en stigmatiserende egenskap må være diskrediterende og overskygge andre egenskaper
     (Hallvard J. Fossheim og Helene Ingierd (red.) Forskeres taushetsplikt og meldeplikt 39 2013)