disippel
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; disippelen, disipler 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
disippelen
ubestemt form flertall
disipler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[disi´p:(ə)l]
ETYMOLOGI
fra latin discipulus 'elev', avledet enten av discere 'lære' eller av discipere 'oppløse, inndele'
BETYDNING OG BRUK
1
om eldre forhold
lærling
; elev
; skolegutt
SITAT
-
han var saa blek og opløpen som discipel, naar jeg saa ham pilte avsted til de gruelig eftermiddagstimer
1.1
om eldre forhold
apotekerlærling
SITAT
-
[Hans Melchior von Ditten] fattet tidlig interesse for farmakologi og ble disippel ved Kongsberg Apotek(St. Hallvard 1970/39)
2
religion
personlig elev og tilhenger av en som forkynner en ny
lære
| jf. apostel
SITATER
-
han [Jesus] kalte til seg de tolv disiplene sine og ga dem makt til å drive ut urene ånder og helbrede all sykdom og plage(Matt 10,1)
-
vi rusler gjennom Getsemane hage og kikker inn i grotten der Jesus og disiplene spiste det siste måltid sammen(Christian Borch Ramis vei LBK 2005)
3
overført
person som har en annen person som forbilde eller som
i stor grad er påvirket av en annen person
SITATER
-
i savnet av Munch finner Jæger en annen disippel som er villig til å lytte til hans tanker(Ketil Bjørnstad Jæger 576 2001)
-
Linnés omsorg for sine disipler, eller apostler, var viden kjent, de var hans «sønner» og representerte videreføringen av hans drømmer og visjoner