direktiv - Det Norske Akademis ordbok

direktiv

substantiv

MODERAT BOKMÅLet; direktivet, direktiver

genus

nøytrum

ubestemt artikkel

bestemt form entall

direktivet

ubestemt form flertall

direktiver

FULL BOKMÅLSNORM

UTTALE[direkti:´v]

ETYMOLOGI

fra tysk Direktive, til middelalderlatin directivus (adjektivisk perfektum partisipp), til verbet dirigere, se dirigere

BETYDNING OG BRUK

administrasjon

retningslinje(r), forskrift for hvordan man skal forholde seg

; veiledende instruks

EKSEMPEL

SITATER

[det] utgikk et direktiv fra høyere militære myndighetspersoner

(Pål Gerhard Olsen Manndomsprøven LBK 1997)
ordnet etter farge, nøyaktig etter hans direktiver

(Stig Sæterbakken Siamesisk 37 1997)
den lokale representanten fulgte disiplinert partikontorets direktiv om å markere 1. mai

(Kjersti Ericsson Far og mor LBK 1998)
Quisling [skrev] et direktiv om at Lange måtte få fortsette i politiet

(Bernt Rougthvedt Med penn og pistol LBK 2010)

især jus, politikk

rettsakt som er vedtatt i unionsrådet i Den europeiske union, og som medlemslandene skal ta hensyn til i sin lovgivning

SITAT

EUs tredje postdirektiv handlet om fri konkurranse på brevpost under femti gram … Første og andre direktiv hadde gått gjennom uten dramatikk

(Vigdis Hjorth Leve posthornet! LBK 2012)

2.1

som sisteledd i sammensetninger

EKSEMPLER