Det Norske Akademis Ordbok

dinere

dinere 
verb
Informasjon
MODERAT BOKMÅLdinerte, dinert, dinering
preteritum
dinerte
perfektum partisipp
dinert
verbalsubstantiv
dinering
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dine:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk dîner, avledet av middelalderlatin disieiunare (senere disieunare) 'bryte fasten', av dis- og ieiunare 'faste'; jf. dejeunere
BETYDNING OG BRUK
1 
innta diner
SITAT
  • den reisende … hadde dinert i jernbanetogenes spisevogner
     (Odd Selmer Og verden var som ny LBK 1992)
2 
bespise med diner
SITAT
  • pressen var vandaler og skulle ikke dineres for grundig
     (Torgrim Eggen Gjeld 125 1992)