dimisjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; dimisjonen, dimisjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dimisjonen
ubestemt form flertall
dimisjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dimiʃo:´n]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
det å dimittere(s)
SITAT
-
umiddelbart etter dimisjonen i begynnelsen av juli 1958 var jeg innstilt på å reise en tur til USA(Fredrik Skagen En by som ingen ainnen LBK 2004)