Det Norske Akademis Ordbok

diktere

diktere 
verb
BØYNINGdikterte, diktert, diktering
UTTALE[dikte:´rə]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin dictare 'si ofte, pleie å si; befale, diktere', iterativ av dicere 'si'
BETYDNING OG BRUK
1 
si eller lese noe til ordrett nedskrivning
SITATER
  • Tesman: «Det er jo ikke din håndskrift.» – Løvborg: «Jeg har dikteret.»
     (Henrik Ibsen Hedda Gabler 110 1890)
  • saa dikterte han til protokols
     (Kristian Elster d.y. Av Skyggernes Slegt 55 1919)
  • far stilte seg høytidelig opp foran meg og begynte å diktere med fast stemme
     (Finn Carling Gjensyn fra en fremtid 60 1988)
  • han dikterte meg i rasende fart et brev
     (Gunstein Bakke Kontoret 72 2000)
2 
litterært
 ved maktspråk forlange gjennomført
; befale
SITATER
  • svenskerne kunde da vel ikke være saa galne, at de drog ind i landet og dikterte os sin vilje?
     (Peter Egge Inde i Fjordene 280 1920)
  • [mor hadde] diktert en slik streng straf
     (Peter Egge Inde i Fjordene 181 1920)
  • nu diktertes han en mulkt av 2 flasker koldpunch, som han paa stedet vedtok
     (Rudolf Muus Kristiania forstadsscener og deres skuespillere 21 1924)
  • buksene hadde smale ben, slik moten dikterte
     (Elisabeth Eide Utviklingens hjul 193 1997)
  • freden som ble inngått, var diktert av seierherrene
     (Karsten Alnæs Historien om Europa 2 86 2004)
  • hvor mye kan et folk la seg diktere
     (Tor Bomann-Larsen Folket. Haakon & Maud II 389 2004)
2.1 
overført, mest i passiv
 bestemme
; foranledige
; forårsake
SITATER
  • [ønsket om helligdagsfredning] er diktert av såvel økonomiske som moralske og religiøse grunner
     (Morgenbladet 1931/217/3/1)
  • romfordeling og innredning ble dikterende for et bestemt atferdsmønster
     (Odd Brochmann Bygget i Norge 2 277 1981)