dikkedikke
verb
BØYNINGdikkedikket, dikkedikket, dikkedikking 
preteritum
dikkedikket
perfektum partisipp
dikkedikket
verbalsubstantiv
dikkedikking
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dikədi`k:ə]
ETYMOLOGI
avledet av dikkedikk
BETYDNING OG BRUK
muntlig
berøre lett eller kile mens man sier «dikkedikk»
SITATER
-
[han] dikkedikket ham under hagen(Aftenposten 1920/204/4/6)
-
[gutten var] forundra over at jeg ikke dikkedikka og spurte hvor gammel han var