Det Norske Akademis Ordbok

dignitær

dignitær 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; dignitæren, dignitærer
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dignitæren
ubestemt form flertall
dignitærer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dignitæ:´r]Uttale-veiledning
VARIANTdignitar
ETYMOLOGI
fra fransk dignitaire, avledet av dignité, av latin dignitas 'verdighet'; jf. dignitet
BETYDNING OG BRUK
litterært
 person som innehar et høyt embete i stat eller kirke eller ved et hoff
; rangsperson
EKSEMPEL
  • verdslige og geistlige dignitærer
SITATER
  • en kirkelig dignitar
     (VG 23.12.1953/1)
  • fremdeles er det rikets dignitærer som preger sammensetningen av [styret]
     (Wilhelm Munthe Boknåm 210 1943)
  • alle besøkende celebriteter avla visitt hos [den kjente humanisten] som om han var en offentlig dignitær
     (Nic. Stang Kunstens vilkår i borgerrepublikken 40 1956)
  • han tok oftest imot statsministrene sine og andre dignitærer tronende i sengen
     (Richard Herrmann Victoria 65 1987)
  • til stede [ved kroningen] var et tusentallig publikum, regjeringsmedlemmer, politikere, dommere, munker, ambassadører og andre dignitærer
     (Torbjørn Færøvik Buddhas barn LBK 2006)
  • musikklivets dignitærer
     (Eivind Buene Enmannsorkester LBK 2010)