Det Norske Akademis Ordbok

digel

digel 
substantiv
BØYNINGen; digelen, digler
UTTALE[di:´g(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
av norrønt digull, trolig fra middelnedertysk dēgel, fra latin tegula, til gresk teganon 'panne'
BETYDNING OG BRUK
1 
kar eller beholder av ildfast materiale (f.eks. porselen) til å smelte eller gløde stoffer (særlig metaller) i
; smeltedigel
SITATER
  • den dag, da det røde guld flammer ut av vore digler
     (Øvre Richter Frich Den gyldne pest (1914) 22)
  • en mann stikker en mange meter lang knipetang inn i den hvite mørja og henter diglen ut
     (Hans Geelmuyden Jeg var i Sør-Afrika 141 1952)
  • omkring denne digel fantes enda to andre digler stillet med åpningene mot hverandre
     (Ellen Gleditsch Antoine Laurent Lavoisier 36 1956)
  • en stor ildfast digel
     (Kurt Aust Den tredje sannhet 392 2001)
2 
typografi, om eldre forhold
 metallplate i boktrykkpresse, som presser papirarket mot satsen
SITAT
  • fundamentet [kjerren] hadde en så stor flate, at det kunne ta to sider, men digelen derimot var så liten at man bare kunne trykke en side ad gangen
     (Aftenposten 09.03.1957/27)