dialektiker
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; dialektikeren, dialektikere 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dialektikeren
ubestemt form flertall
dialektikere
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[diale´ktikər]
ETYMOLOGI
jf. tysk Dialektiker, etter latin dialecticus,
substantivering av adjektivet dialecticus; se dialektisk; jf. suffikset -iker
BETYDNING OG BRUK
1
især filosofi
person som er kyndig i, behersker dialektikken (som filosofisk
metode)
; dyktig debattant
SITATER
-
[den sene Platon er] ren dialektiker, – d.e. en tenker som ved å bevege seg i rene begreper, uten emosjoner og uten metaforer, kjemper seg fra stadium til stadium, glir fra posisjon til posisjon gjennom begrepenes mangfold og hen mot en ytterste urgrunn, det Ene
-
overførtdialektikeren Antonioni begrenser seg aldri til kun én synsvinkel [som filmregissør]
-
Bjørnson var, i likhet med Ibsen, en dialektiker(Erik Bjerck Hagen Livets overskudd 146 2013)
2
nedsettende
debattant som benytter seg av hårkløveri og spissfindigheter
SITAT
-
han var hverken meget talende eller dialektiker