dentelere verb BØYNINGdentelerte, dentelert, dentelering preteritum dentelerte perfektum partisipp dentelert verbalsubstantiv dentelering UTTALE[dentəle:´rə] ETYMOLOGI fra fransk denteler 'gjøre takket, klippe ut takker'; til dent 'tann' BETYDNING OG BRUK forsyne med takker ; gi takket kant EKSEMPEL dentelert gesims
