Det Norske Akademis Ordbok

deksel

deksel 
substantiv
MODERAT BOKMÅLet; dekselet, deksler
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
dekselet
ubestemt form flertall
deksler
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[de´ks(ə)l]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra middelnedertysk deksel; jf. også dekke
BETYDNING OG BRUK
noe som dekker (åpningen på) en gjenstand
; lokk
EKSEMPEL
  • dekselet til platespilleren, mobiltelefonen
SITATER
  • Kristensen tog op dækselet paa sit lommeur
     (Jonas Lie Rutland 257 1880)
  • [han] anbrakte [slangen] James på bordet og satte dekslet over ham
     (Alf B. Bryn Tinder og banditter 125 1943)
  • han knep øynene sammen da han fikk øye på dekselet til den leppestiften som nå lå på gulvet foran vinduet
     (Gert Nygårdshaug Pergamentet LBK 2013)