dekonstruksjon
substantiv
MODERAT BOKMÅLen; dekonstruksjonen, dekonstruksjoner 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dekonstruksjonen
ubestemt form flertall
dekonstruksjoner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[de:´kånstrukʃon]
ETYMOLOGI
BETYDNING OG BRUK
1
det å dekonstruere(s)
2
filosofi, litteraturvitenskap
filosofisk teori fra 1960- og 70-årene (og fremover) om
at et utsagn (en tekst) ikke kan ha noen fast og endelig mening, ettersom
de enkelte ord ikke har en fast og endelig betydning
; tilnærmingsmåte i litteraturlesning ut fra et slikt syn
(med gjennomanalysering av tekstens bestanddeler)
SITATER
-
desentraliseringen og dekonstruksjonen forblir subtil
-
dekonstruksjon er «detronisering av de illusoriske tegnene på mening og referanse»(Aftenposten 01.06.1992/36/7)
-
dekonstruksjon, som er termen for det filosofiske prosjekt [Jacques] Derrida hadde sitt gjennombrudd med i 1967(Universitas 1993/28/10/4)
-
de [yngre forfatterne] drøfter strukturalisme, dekonstruksjon i intertekstualitet(Lars Roar Langslet Når fuglen letter 93 2006)