debouché
substantiv
BØYNINGet; deboucheet, deboucheer 
genus
nøytrum
ubestemt artikkel
et
bestemt form entall
deboucheet
ubestemt form flertall
deboucheer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[debuʃe:´]
ETYMOLOGI
fra fransk débouché 'utgang, utvei, åpning, munning',
avledet av déboucher 'komme frem,
komme ut, munne ut'; av dé-,
se de-, og en avledning av bouche 'munn'
BETYDNING OG BRUK
særlig militærvesen
munning av defilé på den
siden som vender mot fienden