Det Norske Akademis Ordbok

dauphin

dauphin 
substantiv
Informasjon
MODERAT BOKMÅLen; dauphinen, dauphiner
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dauphinen
ubestemt form flertall
dauphiner
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[dåfe´ŋ:]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra fransk dauphin 'kronprins, arveprins', etter egennavnet Dauphin (av latin Delphinus, samme ord som delfin), opprinnelig personnavn (cognomen) båret som patronym av grevene av Viennois, tidligere provins i det sørøstlige Frankrike (siden kalt Dauphiné etter fyrstene der) og fra 1349, etter at lenet var kommet på kongens hender, tittel båret av den franske kongens eldste sønn
BETYDNING OG BRUK
om franske forhold fra 1349 til 1830
 tittel for kongens eldste sønn (tronfølgeren)
 | jf. kronprins
SITATER
  • [Jeanne d’Arc] møtte dauphinen som hun senere skulle føre i triumf til kroningen i Paris
     (Carl Hambro Frankrike 45 1958)
  • dauphinen døde, og den dag kom, da Catarina de’ Medici besteg Frankrikes trone
     (Asta Graah Bolander Renæssancens Florens 260 1927)
  • jegerflokken hadde delt seg i to partier, ett som ventet og ett som jaget, ledet av dauphinen
     (Sissel Lange-Nielsen Guds død 69 1989)
     | sønnen til Frans I