dankar
substantiv
BØYNINGen; dankaren, dankarer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
dankaren
ubestemt form flertall
dankarer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[da`ŋkar]
BETYDNING OG BRUK
dialektalt
høy kanne (med tut), kar eller laup til å ha mat, melk, øl e.l. i
SITAT
-
helle melka i dankaren i brønnen(Roy Jacobsen Seierherrene 61 1991)