Det Norske Akademis Ordbok

consensus

consensus 
substantiv
BØYNINGen; consensusen, consensuser
UTTALE[konse´nsus]Uttale-veiledning
ETYMOLOGI
fra latin consensus, substantivert adjektivisk perfektum partisipp av consentire 'føle sammen'; jf. konsens
BETYDNING OG BRUK
teologi
 dogmatiske formler som det er enighet om
skrifter som inneholder de punkter man er enig om