caccia
substantiv
BØYNINGen; cacciaen, cacciaer 
genus
maskulinum
ubestemt artikkel
en
bestemt form entall
cacciaen
ubestemt form flertall
cacciaer
FULL BOKMÅLSNORM
UTTALE[ca´tʃa]
ETYMOLOGI
fra italiensk caccia, grunnbetydning 'jakt'; visstnok
idet teksten ofte skildrer jaktscener
BETYDNING OG BRUK
musikk
tostemmig kanon (i enklang
eller oktav) fra 1300-tallet, især i Italia